Chip sine siste dager

Nå er det nesten to år siden jeg ble eier av min første lille hamster, Chip, som denne bloggen har handlet om. Torsdag den 6. februar 2013 mistet jeg min lille aktive krabat.

Han be en eldre kar, 2 år og 8 mnd. gammel. Faktisk levde han lenger enn jeg trodde han kom til å gjøre. For noen måneder siden var han hos veterinæren fordi han hadde fått en klump på ryggen. Dette bekymret meg naturligvis, siden Ursula døde av kreft sent sist sommer. Heldigvis var det bare en fettklump, og veteriæren sa at den ikke ville plage han. Han var da nesten 2 og et halvt år, og en operasjon ble ikke anbefalt på grunn av alderen hans og hvor små roborovskier er. Berolighet av dette og hans vanlige energi lot jeg han fortsette som før. Etter en stund så jeg likevel på han at alderen kom snikende, så noen forandringer maatte gjøres i buret; noe å stå på for å enkelt komme opp til matskålen og ekstra mye grønsaker. Han var fremdeles ivrig etter å samle mat. Selv om han ikke var så ivrig i løpehjulet som før så han ut til å nyte det store buret han hadde arvet etter Ursula. Der var det mye plass gjemme mat og røre på seg utenom i løpehjulet.

I flere måneder var livet som vanlig, men så oppdaget jeg at han ble litt pjusk. Pelsen var ikke så fin som før, og jeg tenkte at han ikke hadde så lenge igjen, selv om han var aktiv. Da snuten mistet litt hår og hovnet opp bar det til veterinæren igjen. Jeg ba henne vurdere om han kunne få behandling eller om det var best å la han slippe. Hun ville gjerne prøve selv om han var gammel, og jeg hadde ikke noe i mot bruke penger på en undersøkelse. Jeg har alltid synes det er synd at noen heller vil  kjøpe en ny hamster enn å betale for behandling hvis veterinæren mener at behandlig er mulig. Hun sa at hun først måtte undersøke han før hun bestemte om han kunne behandles, siden hun lurte på om hevelsen på snuten var en kreftsvulst. Heldigvis var det ikke det, men en infeksjon som kunne behandles. Den ene tannen hans var blitt lang, og det kunne hende at den hadde ført til hevelsen. Jeg forbannet meg selv for aa ikke ha oppdaget det før. Hun klippet tannen og tømte byllen, og vi fikk resept på medisin, en dråpe antibiotika og en dråpe smertestillende hver dag. Deretter fulgte en runde rundt byen for å få tak i den smertestillende medisinen, som måtte hentes på apoteket. Det første apoteket var utsolgt, men vi fikk heldigvis det vi trengte på det neste. Chip var enkel å gi medisin, og den smertestillende så ut til å hjelpe. Han hentet mat og løp rundt i buret, og så ut til å være mindre plaget av såret etter byllen enn tidligere på kvelden.

Chip skulle egentlig fått medisin i 10 dager, men jeg fikk dessverre ikke sjansen til å gi han det. Han fikk det i to dager, og det så ut til å virke. Han virket relativt fin om kvelden da jeg la meg, spiste og holdt på med sitt som vanlig. Derfor ble jeg både overrasket og trist da jeg torsdag morgen da våknet og ville se hvordan det stod til med han. Jeg fant han krøllet sammen i buret, død der han lå. Jeg kan bare trøste meg med at jeg gjorde det jeg kunne og håpe at de smertestillende medisinene virket, så han ikke led de siste timene. Jeg håper at han hadde et godt liv her hos meg. Takk for tiden vi fikk, Chip.